Helvetes Torsdag

Jaja,så flekker eg endelig inn eit nytt inlegg..
Veit ikkje kor eg skal starte.. Den helvetes heten som brenner sinnet meire enn kroppen?
Flya eg såg på himmelen 11:25, som flydde høgt der oppe,og produserte nokre helvetes
kondensstriper? Eller faenskapstriper med ymse kjemikalier i? Faen om eg veit..
Men når det samme flyet snur igjen,etter 15min og kommer tilbake den vegen den orginalt kom fra igjen,då veit man at dette ikkje er eit sivilt fly iallefall..
Så kjem fly nr.2 også. Og så blir den første kondensstripen helvetes stor,og gjer intrykket av å falle lengre og lengre ned mot oss, mens dei tre andre stripene no ser ut til å gjøre det samme?
Over ein time siden første stripa kom. Virker som halve himmelen er dekket av den no.

Håper det kun er paranoide meg som sitter i sommerheten og fantaserer.

Og om lesning er dagens,har eg ein feit rett akkurat her: http://www.abovetopsecret.com/forum/thread61331/pg1

Ja,åffår ikkje? Er ikkje skeptiker, livet er for kort til å leve det som ein normal.
Helvetes heten..
Nå er stripene blitt skyer. Einaste gjennkjennelige er skyene er fortsatt formet som striper..
Eg skal gje meg no..


OG btw,
stasjonere pcen har gått til helvete sammen med heten.
sitter på ein scrotum laptop no.. Funkerer til internett,og thats it.
Peace.

Update (5min etterpå):

ok.. Skulle ta meg glass vann og vatnet er brunt.. Har sett jord i vatn før,ikkje det..
Men no spiller det inga rolle kor lenge vatnet renner.. Var sinnsvakt brunt..
Om paranoiaen roet seg ned 5minutter siden er teoriene kommet tilbake no. =P
Faen,eg drakk av det for 10min siden.. Kommer vel til å drite blod som resultat av det..
Peace igjen.

Quote of the month

Istaden for å skrive ein heil del sjølv,denne månaden --- har eg valgt å sitere eit inlegg frå vg-nett,ufo-forum av Comandante_Che.

Latskap? Kanskje.. Enighet? Definitivt.

Her er innlegget,copy-pastet og litt oppdelt i avsnitt:

Ifølge mine kilder er situasjonen denne:Planet X / Nibiru kommer IKKE, hverken i 2012 eller senere. Zecharia Sitchin (www.sitchin.com) som først skrev om "Nibiru" i bøker som "The 12th planet" er medlem av og har følgelig avlagt ed til Malteserordenen og er som sådan underlagt Vatikanet. Planet X/Nibiru er en vandrehistorie som Vatikanets onde pakk (jesuittgeneraler, kardinaler, paver m.fl.) har satt ut for å skape frykt og ikke minst tåkelegge situasjonen i de nærmeste årene.

En viktig hensikt med dette er at de ønsker å planlegge og gjennomføre "The Big One" mot oss uten at vi skal ane noe om det før det er for sent (chemtrails/fugleinfluensa/vaksiner (særlig influensa-, Gardasil og fugleinfluensa-vaksine, microchipping via nanochips som injiseres via vaksiner/For mind control m.v. firkløveret HAARP, EISCAT, Globus II og TETRA; "nytt nødnett" - i virkeligheten et elektromagnetisk piggtrådgjerde, Codex Alimentarius som vil hindre tilgang på nødvendige vitaminer og mineraler, snik-introduksjon av genmodifisert mat etc.).

Alt dette er nå i gang eller like rundt hjørnet, det er bare å gjøre noen raske søk på Google eller se opp på himmelen for å forvisse deg om at så er tilfelle.

En stor del av jorda er "gjennomhullet" lik en sveitserost av underjordiske "byer" (!) og høyhastighets tunnelbaner. Dette er noe "eliten" har laget for seg selv (med folkets penger) som en ekstra sikkerhet "just in case" at noe inntreffer.
Hele solsystemet er på vei inn i "fotonbeltet" i Melkeveien (omløpstid 26.000 år) og dette vil etter hvert gi oss subtile endringer hvis vi er i stand til å oppfatte noe i den "tåka" av info- og media-inntrykk som de fleste er innhyllet i.

Det kalles å gå fra tredje til fjerde densitet, vi vil lettere få telepatiske antenner etc.
En viktig forberedelse for å kunne tilpasse seg endringene som er på vei vil av alle ting være - å utvikle seg spirituelt...bl.a. ved i større grad å tenke positivt og fri seg fra frykt okke som, og å slippe vår indoktrinerte materielle tenkning og istedet tenke gjennom hva som er den virkelige oppgaven til hver og en av oss her på denne jorden etc. Noe av hensikten med doom-scenarioet Planet X er å fremme dysterhet, frykt og negativ og depressiv tenkning som vil fremme suksess-sjansen for "The Big One".

Norske politikere ser ut til å være "hemmet av noe" så pussig som de oppfører seg for tiden. Mye tyder på at de tror på "katastrofe-løgnen" om 2012, ikke noe godt tegn. Trolig er de blitt fortalt en løgn om at hensikten med chemtrails-utslippene fra de unnselige flyene som skjer nå omtrent hele tiden er at det er for å bidra til å "demme opp for katastrofen med jordens magnetfelt" eller whatever. De som har forsket i chemtrails-fenomenet konkluderer imidlertid med at chemtrails er ren ondskap...som bl.a. hemmer helsen og vår spirituelle utvikling (aluminiumsstøvet i chemtrails bidrar til fysisk å hemme forbindelsen mellom kropp og sjel)...

Til slutt: Jeg er ikke blitt invitert til å bli blant de "utvalgte for å overleve" og skulle jeg få tilbudet vil jeg takke nei - ved å forbli oppe på jordens overflate under solen okke som. Livet "down under" bør kalles ved sitt rette navn: "Lucifers underverden - inferno"...
So don't worry - just be happy and enjoy the moment ! If you have to jump, then - JUMP - and enjoy it while being in the air...
(Innlegget ble redigert 09.01.09 20:02)

MEG:

Vil bare legge til at eg er spesielt enig i at vi går frå tredje til fjerde densitet.

Det er tydelig i alle oppvåkningene,kanaliseringene og ymse som florerer verdens vide web.

Kva som foregår under jorden,og den egentlige meiningen bak dette,veit eg

egentlig ikkje,sjølv om eg har mange idêer og anelser.

Når eg tenker på underjordisk base,evakuering og folk kontra proviant,får

eg musefelle assosiasjoner. That is,om ikkje dei største sjefa(e)ne beveger seg ned dit først vel og merke.

Og til slutt må eg rett og slett påpeike at eg ikkje veit kva som er verst...

Chemtrail utslipp eller Codex Alimentarius?

Om sistnemnte skjer er sikkert eg ein av dei første som stryker med. =p

Er glad i mat..

Systemet var født dødt

Som tittelen forteller i all sin storhet; Politikk er resultatet av ein kollektiv frykt, ikkje like stor, men av og til større, enn kjærligheten sjølv.

Åleine som individ var dei få svake, ubrukelige. Dei vart drept, ranet og voldtatt.
Om dei ikkje var heldige og vart kjapt tatt av dage av dyr, ville eit annet tobeint, sentinent dyr komme og gjøre ting verre enn nokre annet dyr kunne.
Så kom idéen om styre. Gjennom eit styre ville man få enighet og klarhet istaden for mange meininger og beslutninger.
Beslutninger kunne alle vere med på å pønske ut, men besluttelsen for alle sine liv, var til syvende og sist den store lederens valg, og hans (for hun var god for andre ting) stemme skulle vere den einaste stemmen man hørte.
Men lederen måtte selfølgelig vere spesiell i motsetning til resten av flokken. For kven ville vel ha respekt for ein leder om kven som helst kunne komme og gå?
Den som kombinerte styrke med smarthet hadde den beste sjangsen til å overleve sjølv, og flokken med han.

Når blodtåken hadde lagt seg, stod kun ein mann igjen, av mange forskjellige menn..
Han var lederen.
Og slik vart dei enige. Han skulle lede fra no av.
Og flokken samlet seg for å feste.

No var faren med å bli tatt av dyr og rivaler hovudsakelig mindre. Man organiserte sine klansmenn inn i krigerkaster for å forsvare sin sivilisasjon. Jakterene og samlerene fant både kjøtt og planter som kunne spises. Snart var matlageret fullt, redskap kom i ordentelig produksjon, og livet var litt rikare igjen.

Så ein dag.. Var redskap borte vekk. Med det første var det få som reagerte, slik kunne jo skje. Ingenting utenom det som var inne i hodet og hjertet var evig her på bakken.
Men ettersom tida avanserte, forsvant det meire og meire redskap.
Flokken vart bekymret og dermed redde. Lederen måtte handle raskt slik at han ikkje mistet sin gunst, for det ville bety døden for han, og ifølge han sjølv; døden for flokken også.

Krigerens rolle vart no fordoblet. Ikkje lengre skulle den kampdyktige patruljere den ytre sone for sinte dyr og rivaler, men i dei indre sonene også mot sine eigne flokkmedlemmer, som var kalt for "Dei som ville ha meire".

Dei som ville ha meire såg seg rundt, og såg mykje godt. Faktisk, så såg dei så mykje godt, at dei begynte å forsyne seg av alt som var godt. Men for å unngå kjeft, bank og au-au's, så vart det som var godt, tatt mens ingen øyne såg på.

Lederen og nokre få venner av han kom til ein beslutning. Sammen med folket vart dei enige om å ha mindre utrustet, men fortsatt like trente "krigerer" i samfunnet.
Disse krigerene vart fort påtvingerene. Dei som tvang loven om å ikkje ta fra, på, eller imot flokken.
Og flokken festet atter ein gong.

Mens folket vart meire og meire rolige til sinns og enda fleire enn før, såg lederen at ting ville bli vanskelig i framtiden. Området var for stort til at krigerene kunne utforske grenseområdet, mens påtvingerene vart mindre og mindre i forhold til flokkens medlemmer.
Dette resulterte til slutt i at grådige dyr gjekk gjennom og forsynte seg av mat, lagret eller spist..
Grådige medlemmer av flokken fortsatte å ta, når påtvingerene hadde snudd seg.

Lederen forstod at her måtte det drastiske metoder til, ellers ville dei få det slitsomt igjen.
Så lederen såg mot sine naboer. Naboene såg ikkje mot dei..
Og slik vart det til, at frykt vart til kjærlighet for meire. Naboene hadde aldri ein sjangse, for dei var få, og dei var mindre og visste ikkje om frykt, for utenom organiserte dyr og uorganiserte mennesker.
Men menneskene som kom var ikkje uorganiserte. Og med lederens velsignelse og dermed flokkens, tok krigerene mat, landet og dyrene til naboene.
Dei få som overlevde ville no kjenne frykt for første gong. Fryk muterte til hat,slik det pleier å gjøre, og historier om lederens ondskap spredde seg fort.
Men kun døve ører hørte.

For flokken var i ekstase. Lederen hadde bevist sin seksualitet, styrke og mot til sine eigne.
Flokken hadde mat i mengder, nye store områder å bu i, jakte og fiske på.
Så mykje hadde dei, at til og med "dei som ville ha meire" for første og kanskje siste gong, for ein gongs skyld: ikkje ville ha meire.
Og flokken festet!

Reisende kom. Dei snakket med rullende tunge, og flokken brydde seg lite om dei, utenom når dei kom med merkelige steiner som lyste og andre bissarre rariteter.
Dei reisende ville bytte sine varer, mot for eksempel mat, husly, dyr og tjenester.
For ein liten stund vart flokkens eksistens bare betre og betre. Det var sjeldent mangler av nokre slag.

Men eit nytt problem skulle komme, etterfulgt av eit større eit.
Først var det dei som ville ha meire sin skyld..
Igjen måtte dei ha meire, for dei følte at det var det einaste rette.
Men i frykt for påtvingerene som påtvang lederens lov, bestemte dei seg for å bli like organiserte som lederens bande. Kven skulle nekte dem det egentlig? Fekk ikkje lederen meire enn den normale flokkmedlem?

Så dei gjekk ihop. Og når påtvingerene enten var for få, eller for langt vekke, slo dei til.
Dei tok enda meire enn det dei sjølve hadde forventet, for dei var effektive når dei var mange.

Imens var lederen på randen av frykt. Storbøndene klaget over for lite beskyttelse fra påtvingeren og forlangte at krigerene skulle ta dei som ville ha meire.. For no var dei begynt å forlange bondens dyr også, ein av flokkens nødvendige redskap.
Påtvingeren var også misfornøgd. Når dei først var der, var det ingen lovbrytere å finne, og når dei var for få, vart dei statuert eksempel av, som regel med livet i bot, slik påtvingerene hadde gjort tidlegare med lovbrytere.

Lederen forstod ansvaret som no låg foran han. Han forstod også at dei som ville ta, aldri ville bli mindre, siden det låg i flokkens natur, også lederens; å ville ta det som kunne bli tatt.
Så for første gong såg lederen og dermed hans venner, øyne til øyne med lovbryterene. For gjennom sin utspekulerte metode, sin nærmast usynelige holdning og brutalitet, hadde lederen mykje til felles med dei såkalte lovbryterene.
Men hans krigere kunne ikkje forlate grensene, for flokken hadde kun fiender utanfor. Og flokken forlangte sikkerhet, for ikkje lengre kunne dei føle seg trygge på å oppbevare sine edle steiner, pels og mat.

Men lederen visste råd. Lederen og ein handfull av hans beste og tause krigere møtte så med dei høgste lovbryterene, dei som brøt dei største lovene, dei som hadde mest manndom, respekt og råskap ville snart akseptere lederens tilbud.
Tilbudet var å bli ledere sjølv. Å få samme luksus, samme rikdom og samme rettigheter som lederen. Dei ville bli immune mot flokkens lov. Til gjengjeld skulle flokken aldri få vite kva avtale som tok plass. Dei skulle tru det beste, mens lovbryterene skulle sitte og bestemme ting i det skjulte, og ta dei viktige beslutninger saman med Lederen, og hans nærmaste følgesvenner, mens dei sjølve satt i skyggen.

Dei vart enige. Fortsatt skulle lovbryterene ta ting ifrå flokken, men det skulle skje i mindre grad hos rike, i større grad hos dei fattigste, og alt skulle vere meire ogranisert.
For flokken måtte fortsatt fatte mistanke, for å ikkje true lederens ord og lov.
Til gjengjeld ville lovbryterene bryte loven til andre flokker, dele nokre av sin formue med lederen og hans følgesvenner, og ta livet vekk frå dei som stod dei imot, mens flokkens øyne var fiksert andre steder.
Dermed var løgnen om lovbryterenes undergang ein faktum. Flokken følte seg litt tryggare.
Og det var dermed tid for festing!

Festen varte ikkje særlig lenge. For ettersom lederen og hans venner hadde slitt seg ut på å ta lovbryterene, forlangte han ekstra mykje steiner, pels, mat og tjenester fra flokken.
Flokken følte det var nødvendig etter alt strevet frå sin ærlige og gode leder, og sa seg enige.

Men dei rare som spiste sopp kom. Dei preiket med rar stemme, danset og fortalte historier så merkelige, at flokken ikkje visste om dei skulle lage latter eller gråt.
Sopphodene vart dei kalt, for dei hadde blad som tok vekk smerte, dei hadde fortellinger om gudene, dei som hadde skapt alle flokkene, slik at flokkene kunne lage glede for dei.
Alt hadde dei sett, hørt, følt og fått tilgang til når dei tygde i seg sine rare, nærmast hemmelige urter og planter.
Om det var eit mysterium flokken lurte på, kunne man vere sikker på at sopphodene visste råd. Tale med flokkens døde kunne dei også gjøre. Var det vonde og ekkle skapninger som tålte all verdens stål, var det sopphodene som kunne fordrive denne onskapen med sin tro og viten.
Det var ikkje grense på deira makt.
For første gong stilte flokken spørsmål.
Og det var ikkje snille spørsmål. For gjennom talen til sopphodene, hadde mangen funnet ut at den øvste leder var jo ein gud, så kvifor bry seg med ein menneskegud av kjøtt og blod, når ein gud av rein og skjær lys, lyste på himmelen kvar dag?

Lederen såg dette. Og hans venner vart engstelige. For dette var ikkje sopphoder som lett kunne drepes av lovbrytere, for flokken følgte for godt med. Krigerene og påtvingerene var enig med flokken.
Så enda eit problem kom.. Kva kunne dei gjøre med sopphodene?
Ikkje likte dei steiner som skinte. Ikkje var dei kalde, eller svoltne. Til og med magi kunne enkelte av sopphodene framkalle, ifølge troverdige kilder og vitner.

Mens lederen trudde på guden på himmelen som lagde varme og lys, var også lederen veldig misunnelig på ein slik gud. Kva sjangse kan mitt kjøtt ha mot ein skapning der oppe?
Men lederens beste venner visste råd..
Lenge hadde det vorte fred. Kanskje for lenge. For når det var krig, var nesten alltid heile flokken enige om at dei måtte stå sammen med lederen for å vinne.
Men kva krig skulle det bli?
Dei største naboene var allerede tatt. Dei hadde rømt vekk, og forbannet flokken til evig tid.
Dei minste naboene var allerede konvertert. Dei var redde, og glade for beskyttelsen, og betalte gledelig kva pris dei kunne, for å eksistere.
Det var alt for få flokker igjen å krige mot.
Men lovbryterene visste råd..

Kva som skjedde veit få, fordi mykje skjedde. Store menn, med større organiserte bander lagde bråk og leven for mindre store menn, som igjen forlangte å retaliere og bråkte for å få det til.
Til slutt var der mykje bråk. Den lille kjærligheten som fortsatt var der forsvann, alt var byttet ut med frykt. Og frykten muterte til hat, grådighet, panikk og ignoranse. Barn lærte ikkje lengre nyttige ting ifrå sine foreldre, for dei var enten for opptatt med politiske gjøremål, eller relgiøse gjøremål. Barna vart derfor plassert i ein ring med gjerde rundt. Dette var logisk for foreldrene for her ville barna vokse, leike, lære og sloss, mens her dei var beskyttet fra ein fryktelig virkelighet.
Dei ville ha styrke når dei kom ut att. Barndommen ville bli drept, og ein voksen ville bli gjenfødt ut til flokken.
Nokre flokkmedlemmer hadde ansvaret for å passe på, og lære vekk informasjonen flokken hadde, som regel var dette kvinner, for dei hadde ellers så lite å gjøre på, i forhold til det meire verdige hann-kjønn ifølge flokkens smarteste og største.

Så tiden gjekk. Uroen lot seg ikkje slokke. Stadig var der krangling på grunn av den elementære frykten lovbryterene hadde satt til livs. Og det var bare meire og meire lovbryterer, for dei fekk respekt, rikdom og tok det dei ville ha. Enkvar ung, testosteronsbefylt, herremanns drøm.
Så derfor vart resultatet av deira inflytelse slikt:
Sopphodene mistet sin eingong mektige stemme. Flokken var delt i så veldig mange forskjellige meininger. Nokren hadde begynt å tilbe nattens guder, gudene som var forferdelige om dei ikkje fekk sin vilje på bakken. Andre hadde forkastet gudene for dei gjorde aldri nokre godt, og dei hadde aldri sett nokre annet enn mennesker og dyr.
Dei som fortsatt tilba solguden var like redde, for mørket måtte aldri vinne, siden dette betydde slutten på lyset og alt som fantes.
Dei rike i flokken var enda meire redde, for nå forsvann deira eigendeler fortare enn noensinne, og dei som ikkje var rike begynte og tvile på lederen og dei rike med han, siden dei var rikare og hadde meire, når det fantes fattigare som hadde mindre..

Lederen var glad. Nok ein gong hadde katastrofe blitt ungått, og hans posisjon og dominans kunne fortsette som før.
Og flokken festet, sjølv om det nå var meire spredt og mindre samlet utover flokkens område, i større grad enn før.


Når problemene såg ut til å forsvinne for lederen og hans venner, dukket det opp enda eit nytt problem..
Lederen var blitt eldre, og hans eingong lange og fyldige hår, var begynt å ta fargen til ein ubrukelig gubbe.
Han var nødt til å peike ut ein etterkommer. Men lederen såg seg rundt.. Dei som eingong var hans venner, var no hans fiender. For sjølv om dei hadde mykje, og enda meire.. Kunne dei kun få mest, om dei var leder sjølv.
Så sjølv om hans venner tryglet og ba om å få bli etterkommer av lederen, bestemte lederen seg for å ta hundre koner for seg sjølv, og sikre seg ein gutt som ville bli arving til hans fabelaktige rike.

Dermed vart det bestemt;
Lederen tok halvparten av hundre koner, med sine venners velsignelse.
Igjen var det ein stor fest. Men kun halvparten var glade.


Og som i alle tilfeller, er tiden ingen alliert. Snart var lederen ein skygge av seg sjølv, ein ubrukelig gubbe. Snart var det hans tur til å dra til forfedrene, men først skulle ein etterkommer velges, foran heile flokkens øyne.
Så han valgte ein sønn. Ein sønn av mange. Det spilte liten rolle kven eller kva sønn som overtok, så lenge det var eit resultat av hans lange, magiske, legendariske, sensuelle og befruktendes septer, var flokkens framtid, og dermed hans eigen sikret.
Så gjekk den gamle gubben vekk, og vart husket litt meire enn ti år etterpå.
Imens gjekk hans sønner triste skjebner i møte, for fortsatt var exlederens venner tilstedet, og dei hadde ein heilt forskjellig plan dei fulgte.
Exlederens sønner forsvann i ulykker og uhell. Folket sørget delvis, men hadde ikkje tiden til å undersøke sjølv, for dei hadde meire enn nok av problemer slik som det var.
Påtvingerene var begynt å påtvinge mindre, og påtvinge dei som ikkje fortjente påtvinging.
Krigerene var blitt like bløte som griske, og det einaste større ein deira voldsomme inflytelse var deira ego.
Bonden var for lengst blitt kjøpt opp og underkastet, for mat var verdifult å bytte mot andre rikdommer.

Tilslutt satt det nokre få sønner av mange igjen, for dei var til og med grådigare, smartare og enda meire redde, enn exlederens lovbrytandes venner.
Så difor fekk dei mest respekt, for dermed vart dei betre slaver til lovbryterene, som kunne med enkelhet manipulere kongeslavene sine bak folkets øyne.
Slik vart sønnene kronet, adlet og kuet.

Og flokken festet atter ein gong, sjølv om det ikkje var like mykje mat som det pleide å vere.


Tilslutt hadde lovbryterene fått sin vilje. Kongene var slaver. Alle bøndene, fiskerene, krigerene, handelsmenn,kvinnene og til og med sopphodene var underkastet eit ultimat styre.
Flokkens styre.
Kven som egentlig var lederen hadde få eller ingen oversikt over.. Dei hadde vorte for opptatt med dei menneskeskapte problemene sine, til å følge med på virkeligheten.
Og slik vart det også til, at siden dei rike og lovlause fekk meire og meire av flokkens goder, vart det vanskeligare og vanskeligare å holde skjult.
Og dermed var det at eit smart individ ifrå flokken kom på ein idé. Ein plan om korleis ting
ville bli enklare for dei.
Ikkje lengre skulle man bytte varer mot å få varer.. Nei, det var primitivt.
Frå no av skulle dei kongelige og lovlause lage runde,firkantet eller triangulære former av dei edle steinane, og disse skulle brukes istaden for å bytte. Slik kunne man sette sin eigen pris på sine eigne ting følte dei.
Og slik vart det. No kunne rikdommene fraktes mykje enklare, gjømmes mykje enklare, og produserest akkurat som dei lovlause ville.
Og når flokken såg denne rare formen for handel, vart dei begeistret.. Nei, sjokkert.
Så vart dei overlykkelige om at no kunne dei behalde sine ting, for å aldri meire måtte bytte sine favoritt ting, imot nødvendige ting slik som mat,pels og urter.
Så flokken festet. Det gjorde også dei lovlause.


Så var omsider kongesønnene blitt eldre gubber sjølv. Lenge hadde flokken utviklet seg.
Sjølv om død, sult, forskjeller, ignoranse, vold og frykt var like normalt som luft,
var alle veldig lykkelige for dei visste ikkje betre enn dette.
Og så godt som alle krigere, sopphoder, påtvingere, bønder og kvinner var blitt like lovlause som dei rike med makt. For disse gylne rikdommene var energi, og denne energien kunne bli brukt til å skaffe seg makt, om man var lei av mat.
Dei virkelige lovlause var for lengst forsvunnet. Alt som var igjen av dei var små kulter og samfunn som hadde verdiene til dei rike. Visdommen til sopphodene. Motet til krigerane, og påtvingerene som lakeier. Og tilsammen utgjorde dei livsløgnen som nå var blitt flokken.

Og sjølv om eit barn i ny og ne ville stille eit kritisk spørsmål, for så å bli hysjet på eller skadet, var flokken ignorant om verden rundt seg. Dei hadde sluttet å stille spørsmål, sluttet å kommunisere med dei som ikkje fantes på bakken, sluttet å more seg..
Flokkens kultur bestod av å heve seg over andre, trampe dei man ikkje likte ned i søle og skitt, og skaffe seg mest mulig energi overhodet menneskelig mulig.
Konsekvenser og visdom var døde for dei.

Og flokken festet.... Men visste ikkje kvifor.

Nr.1

Eg har herved opprettet denne bloggen.
Eg kjem heller ikkje på nokre morosamt å tilføye dette veldige rike
første inlegget med, så eg gjev f.